Stakkars folk

På Dagslet ved Spikkestad i hjemkommunen min har 11 husstander i årevis vært holdt som gisler av myndighetene. Årsaken er at rett på oversiden av dem ender motorveidelen av riksvei 23 (den som går mellom E6 på østsiden av Oslofjorden og til Drammen) i et t-kryss. Hadde veien fortsatt rett frem ville den pløyd rett gjennom husene og hagene til de 11 som bor der.

Problemet er at i over ti år (tror jeg) så har myndighetene ønsket å legge veien nettopp der og inn i en tunnel for å koble veien ordentlig på E18 i Lier i stedet for å snirkle seg langs Drammensfjorden innover.

Ergo har de som bor der ikke hatt noen mulighet for å selge huset sitt, siden eventuelle kjøpere aldri kunne vite hvor lenge de hadde hus der før veien kom.

Fremdeles venter man på penger til å kunne starte utbygging av veien, og til å kunne kjøpe ut eiendommene fra de som bor der. I statsbudsjettet sist år ble det for øvrig satt av noen millioner til sistnevnte formål, men selv ikke boligkrisa har senket prisene så lavt.

Men dråpen for de stakkars beboerne må likevel ha kommet i regjeringens krisepakke i går. For mens regjeringen bruker milliarder av kroner på samferdsel og vei, så er det bare satt av 2,5 millioner til Dagslet. Men ikke til ny tunnel, utkjøping av eiendommer eller noe annet som ville vært lurt sette av penger til. I stedet skal pengene gå til utbedring av det nevnte t-krysset man strengt tatt ønsker å bli kvitt.

Kristin Halvorsen og Liv-Signe Navarsete burde bli tvangsflyttet fra sine fjonge regjeringsleiligheter til hver sin enebolig på Dagslet.

En uke igjen av transfervinduet

Arsenal har blitt linket til Andrei Arsjavin siden 1. januar, og når man ser videoen under, er det snodig ikke flere har lagt ut agn. Forhåpentligvis kan russeren ikle seg Arsenal sin trøye en av de nærmeste dagene.

En russisk Robert Pires på steroider kan umulig være dumt. PS. Det er noen stillbilder til å begynne med, men så begynner moroa.

- Har dere noe å fortolle?

Dagens gladsak i Dagbladet er historien om de to burmesiske sjøfolkene som ble reddet etter å ha tilbragt 25 døgn om bord i en isboks etter et havari mellom Australia og Papua Ny Guinea. De to hadde overlevd på regnvann og fiskerester.
Men det var ikke kystvakten som fant dem. Ikke var det marinen heller, og langt fra andre sjøreisende.
For ifølge bildeteksten på Dagbladets artikkel er nemlig bildet tatt av Australian Customs Service, altså det australske tollvesenet.
- De var helt i ekstase da vi heiste dem opp i helikopteret, og de drakk to liter vann hver i løpet av noen sekunder, fortalte helikopterpiloten Terry Gadenne om de to burmesiske sjøfolkene.
Om de var like begeistret over det første spørsmålet de fikk da de omsider fikk land under bena vites ikke.
- Have you anything to declare?

En vinylfreaks bekjennelser

Jeg har en drøss med CDer og ikke fullt så mange LPer. Nå skal alle cd'ene legges på harddisk slik at jeg kan ha tilgang til samtlige fra fjernkontrollen. Samidig kan jeg stue vekk cd'ene slik at de slipper å oppta to vegger i stua + veggen midt i trappa.
LPene derimot er noe helt annet. De lukter plastikk, er lett å ødelegge, tar mye plass og må behandles med ytterste varsomhet når de skal avspilles på en diger sak av en platespiller.
Og jeg digger det aldeles hemningsløst. Bare det å gå i en butikk som selger lp-plater, eller vinylplater som det visstnok heter nå, er en ren fryd. Bare lukta av platene kan få det til å gå varmt om hjerterota.
Å spille musikk med cd-plater er ingen opplevelse. Å ta en sort vinylplate forsiktig ut av innercoveret for å legge den forsiktig ned på akryltallerkenen er et musikalsk rituale. Så senker man forsiktig pickupen ned mot plata, og et øyeblikk fortviler den stakkars nåla fordi den ikke finner rillen sin.
Så dumper den nedi, og sekunder senere kommer den deiligste formen for hermetisert musikk ut av høyttalerne.
Så kan man sitte å se på det store coveret, og sniffe i seg plastlukta fra yttercoveret og smile overbærende med tanke på de som klarer seg med mp3. Dette komprimerte helvete har like mye med musikkopplevelse å gjøre som å kalle det å se på et postkort fra Geiranger en naturopplevelse.
Til høyre kan du se hvilke LP-plater som er de siste jeg har kjøpt.

Det kaller jeg service

For noen dager siden oppdaget jeg at en av skinnhanskene mine hadde gått opp i sømmen rett ved knoken på høyre pekefinger. Hanskene kjøpte jeg i fjor vinter en gang, så det var bare å gå i nærmeste butikk for å kjøpe seg nye. I den kulda som har vart en stund nå, er det godt å ha noe å tre utenpå hendene.

Nærmeste butikk viste seg å være Dressmann på Aker Brygge i Oslo. Blant skjorter, slips og dresser fant jeg til slutt et stativ med skinnhansker, og de viste seg å være identiske med de jeg allerede hadde.
- Så det var på Dressmann jeg kjøpte dem, tenkte jeg.

Vel framme ved kassa står to hyggelige unge jenter, og jeg forteller som sant er at jeg må ha meg nye hansker fordi sømmen var gått på de gamle.
- De tar vi inn som ødelagt vare, så får du et par nye helt gratis, sa damene.

Måpende måtte jeg bare konstatere at jeg fikk meg helt nye hansker uten å betale en krone. De spurte ikke en gang om når jeg hadde kjøpt hanskene.
Det kaller jeg god service. Sånt er en sikker vinner når man senere skal ut å handle klær.

Det burde flere butikker og butikkansatte skjønt.

Heia Stabæk

I går oppdaget jeg at vi har en forræder i familien. Det har vi for så vidt hatt før også. Da vi bodde i Hammerfest kom eldstejenta hjem fra barnehagen en dag og utbrøt med et stort smil:

"Liverpooler er best"

Sånn kan det gå når man ansetter mannfolk til å jobbe i barnehage, og det samme resultatet fikk jeg altså nå igjen. Denne gangen fra den minste jenta. Under en diskusjon om fotball midt under middagen, lyste det i øynene til jentungen, før hun med hendene i været ropte:

"Heia Stabæk"

Ergo har jeg oppdaget minst to store hull i barneoppdragelsen hos oss. Når skal de små lære at når det gjelder fotball, så er det kun Arsenal og Sandefjord som gjelder.

Treninga er i gang

Skal man løpe 10 km i Oslo Maraton, så nytter det ikke å hvile seg til suksess. Kondisen er på gyngehest-nivå, så det trengs sterk lut til.
Finn.no er et glimrende sted å lete, og i Horten fant jeg en ergometersykkel som var kjøpt inn med all verdens gode intensjoner for to år siden. Det ble visst med intensjonene.
Sjansen for at jeg går i samme fella, er selvfølgelig til stede, men forhåpentligvis klarer jeg å motivere meg til å sykle minst en mil om dagen.
Første prøveturen gikk i hvert fall fint. En halv time på sykkelsetet resulterte i 15,15 km tilbakelagt "distanse". Ifølge sykkelkomputeren forsvant 345 kalorier samtidig.
Iformiddag trente jeg også, men da på egne ben. De tre-fire kilometrene hjemmefra til Slemmestad gjennom skogen var en fin start på det prosjektet som skal ende med 10 km langs Oslos gater i september.
Nå fortjener jeg jammen en konjakk.

PS. Vi har laget en blogg for prosjektet vårt. Du finner den på http://10ern.blogspot.com

Oslo Maraton 2009 - her kommer jeg!

Fjorårets veddemål mellom min bror Tore og meg selv var hvem som klipte seg sist. Tore har knapt nok klipt seg ennå, så jeg tapte. I år blir det enda verre.
Vi har nemlig meldt oss på Oslo Maraton den 27. september i år.
Slapp av, vi skal ikke gjøre som D'Herrene Thomas Numme og Harald Rønneberg i Senkveld på TV2. I motsetning til dem løper vi nemlig 10 km og ikke 42,195 km. Jeg tror det blir ille nok.
Kona mener jeg må begynne å trene umiddelbart, og tre ganger i uka.
Det kan bli litt av et løft. Jeg har ikke trent på årevis.
Ønsk meg lykke til.
Jeg har en mistanke om at jeg trenger det.

[Oslo Maratons hjemmeside]

Godt nytt konjakk-år

Jeg skal ikke påberope meg å ha peiling på konjakk, men jeg er veldig glad i det franske brennevinet fra Cognac.
[Her kan du lese og bli klok(ere)]
Jeg har vanligvis to-tre konjakk-typer tilgjengelig, men nå er jeg faktisk oppe i fem stykker. Noen svært vanlige, og noen ikke fullt så vanlige (vil jeg tro, men gudene veit).
I barskapet befinner det seg nå følgende konjakker.

1. Braastad X.O. [Se test i Aperitif]
   
2. Château de Montifaud V.S.O.P. [Se test i Aperitif]
3. Davidoff Classic [Se test i Aperitif]
4. Otard V.S.O.P. [Se test i Aperitif]
5. Ragnaud-Sabourin 1 One X.O. [Se test i Aperitif]

Davidoff er en fast følgesvenn, og Braastad dukker også opp med jevne mellomrom. Otard har hittil vært sjelden på besøk, mens de to siste er førstereis i barskapet mitt. Det blir neppe siste.
Hvis du har et tips til gode konjakker jeg bare må prøve (innen rimelighetens grenser), gjerne slike jeg får tak i på taxfree-butikken på Gardermoen eller andre steder, så syng ut.