Endelig ble det vår tur til å få tid til å ta vaksine mot svineinfluensaen. Det har ikke stått på oss. Vi har ikke vært regnet for å være i risikogruppen, så dermed har vi måttet vente til de siste gruppene kunne få lov til å stille seg i kø på helsestasjonen her i kommunen.
Så der stod vi, over hundre personer som bare lengtet etter å få en sprøyte i armen. Aldri har vel så mange gruet seg til det samme og endatil vært villig til å betale penger for det. Selv var jeg imidlertid ikke særlig bekymret. Jeg hadde jo epilepsi da jeg var liten, og kroppen min så ut som en tesil på den tiden. Det var blodprøver minst to ganger i året. Spissene på de sprøytene man tar blodprøver med er langt tykkere enn de man setter vaksine med, og H1N1-vaksina ble satt med så tynn spiss at man knapt nok kjente at noen stakk.
Dermed skulle jeg vel være sikret å bli 40. Nå er det bare to uker igjen...
