Grensen er nådd

For noen uker siden så dro jeg hjem et par Magnepan-høyttalere (se bildet øverst). I tillegg til de høyttalerne jeg har fra Tannoy (se det nederste bildet). Sistnevnte er mer eller mindre tradisjonelle gulvhøyttalere. Kanskje er de litt bredere enn normalt, men de er ikke spesielt høye og de er i ekte treverk.

Magnepan-høyttalere, derimot, er noe helt annet. De er høye, brede og ikke minst flate. Dessuten er de stort sett trukket i stoff over det hele. De høyttalerne jeg kjøpte er 165 x 48 x 6 centimeter. Målt i høyde, bredde og dybde.

Jeg har riktignok hatt Magnepan-høyttalere tidligere som var enda større, men det var i et større rom.

Ulempen med Magnepan-høyttalere (i hvert fall for dem som bryr seg om utseende), er at de låter himmelsk.

Kona mi er enig i det, men da høyttalerne dukket opp, satte hun foten ned. Ikke nødvendigvis for Magnepan-høyttalerne, men for at jeg skulle eie to par svære høyttalere samtidig.

I et par uker har jeg derfor lurt veldig på hva jeg skal gjøre. Tannoyene har en moro-faktor som er enorm, og et trøkk i gjengivelsen som Magnepan ikke er i nærheten av. Magnepan derimot har en åpenhet og kjapphet i lyden som ikke Tannoy er i nærheten av.

Valget er nesten umulig, men til slutt falt jeg ned på å kvitte meg med Tannoyene, så nå ligger de ute til salgs.

Magnepanene blir stående. I hvert fall til jeg har hørt de nye Tannoy-høyttalerne som dukker opp hvert øyeblikk.

Hi-fi er ikke for pingler, og jeg er hardt angrepet.

Var det ikke Prima Vera som sang at "De gærne har det godt"?

OPPDATERT: Kona påstår at hun aldri har sagt at hun mente jeg måtte selge et av høyttalerparene, men at hun ikke skjønte hva jeg skulle med to par!!! Nå skjønner ikke jeg alt kvinner gjør og tenker heller, så ergo må det være fritt fram å kjøpe et par høyttalere til...