Tror ikke på bigbang-teori, men må ha vært i nærheten når det smalt...

Som far til tre, hvorav to allerede går på skolen, har jeg innsett at man i realiteten er prisgitt lærerkreftene som finnes i på skolen der ungene går når det gjelder innlæring av faktakunnskap. En del får de selvfølgelig med seg hjemmefra, men mye læres og skal læres på skolen. Historie og naturfag er eksempler på fagkretser der skolen nok bidrar mer enn hjemmet.

Sånn sett er jeg glad jeg ikke har unger på Moltemyr skole i Arendal. Der jobber det nemlig en lærer som kaller bigbang-teorien om universets opprinnelse for fantasi og Darwins utviklingslære for banal teori. I stedet ville han ha bedre lærebøker om den kristne julen (sic!)

Det minner meg veldig om min studievenninne på lærerskolen sin opplevelse i studiepraksis på en knøttliten skole i Sogn. Hver dag åpnet læreren dagen med en kristen sang eller vers, men studievenninna mi var ikke spesielt kristen, og lot dermed ungene synge "Mellom bakkar og berg" i stedet.

Det ble ikke tatt nådig opp i samtalen mellom studenter og lærer etter at ungene hadde gått for dagen.

- Var det for å provosere du valgte den sangen? var spørsmålet fra læreren.

Det er heldigvis forskjell på tro og viten. I det øyeblikket man vet, trenger man ikke å tro, men det går ikke å snu det ved å si at i det øyeblikket man tror, trenger man ikke vite. Til tross for at en del religiøse virker å mene det.

For min del synes jeg Arendal-læreren burde ta seg noen runder med Epikurs gudommelige problem først. Det lyder som følger:

Er Gud villig til å gripe inn mot det onde, men ikke i stand til det?
Da er han ikke allmektig.
Er han i stand til det, men ikke villig?
Da er han ikke god.
Er han både i stand til det og villig?
Hvor kommer så det onde fra?
Er han verken i stand til det eller villig til det?
Hvorfor da kalle ham Gud?